Det var en stor dag for norsk samferdsel da to tunnelboremaskiner (TBM) i Follobaneprosjektet hadde gjennomslag inn mot Oslo S etter å ha lagt bak seg ni kilometer hver i hardt norsk grunnfjell. Gjennomslag mot Ski forventes av de to sørgående maskinene til neste år. Til sammen borer de fire TBM-ene den hittil lengste jernbanetunnelen i Norden.

Valg av tunneldrivemetode, tradisjonell utsprengning eller boring ved hjelp av TBM-er, var en kritisk beslutning for Bane NOR (den gang Jernbaneverket). Selv om norsk kompetanse på boring med TBM i hardt grunnfjell var ledende i verden etter å ha boret 258 km fullprofil tunnel, mesteparten vannkrafttuneller på 70- og 80-tallet, var entreprenørene usikre på om TBM-er med vesentlig større diameter ville klare jobben på en forutsigbar måte. Entreprenørene anbefalte derfor at Jernbaneverket tok valget av drivemetode og dermed reduserte risikoen for entreprenørene, samt reduserte kostnadene for tilbudsfasen, hvor en lett passerer 20-30 millioner kroner for å gi et gjennomarbeidet tilbud. Pengene er tapt dersom en ikke får kontrakten.

Gjennomslaget 11. september 2018, som er foran planlagt dato, har vist at boring med TBM i hardt norsk fjell er både forutsigbart og kostnadseffektivt. Entreprenørene har fått et nytt redskap i verktøykassen.

Så til gullgruven. Det offentlige Norge skal investere store beløp hardt tjente skattekroner i veier, jernbane, havner, sykehus, universiteter, skoler, barnehager, eldresentre, osv. Listen er lang. Hvordan få mest mulig vei, jernbane, havn, sykehus, universitet, skole, barnehage, eldresenter, osv. for skattepengene? Svaret ligger i hvordan det bestilles.

Tradisjonelt engasjerer det offentlige rådgivere til å prosjektere en løsning som entreprenørene konkurrerer om å bygge. Dermed er kostnadene i stor grad gitt, og kun mindre besparelser er mulig. Entreprenørene brenner inne med mye kapasitet og kunnskap som ikke kan utnyttes fordi ønsket løsning er låst.

Gullgruven handler om at det offentlige må bestille på en annen måte: be bransjen om løsning på et problem, fylle et behov, ikke prise en gitt løsning. Et ferskt eksempel på dette er The Chicago Express Loop, tilbringertjenesten mellom O’Hare Airport (Terminals 1-3) og Block 37 i Chicago sentrum. Kontrakt er inngått mellom The Boring Company (et av Elon Musks selskaper) og Chicago Infrastructure Trust (CIT), på vegne av City of Chicago. Kontrakten inneholder prosjektering, bygging og finansiering, samt drift og vedlikehold. Ikke en cent skattekroner må legges ut, alt finansieres av billettinntekter til konkurransedyktig priser. Løsningen er elegant og full av nytenking. Det bores ut to parallelle tunneler, ca. 4 meter diameter, som forbindes i hver ende til en loop. Tradisjonelle transportløsninger krever tunneler med ca. 8 meter diameter. Passasjerene vil bli transportert i selvstyrte, batteridrevne kjøretøy bygget på Tesla X chassier som tar opptil 16 passasjerer og kjører i 200-240 km/t. Avgang hvert 30. sekund, åpent 20 timer i døgnet, alle dager. Tentativ åpningsdato er i 2019.

Chicago Express Loop er et eksempel på det en kan kalle et paradigmeskifte innen massetransport av passasjerer på kortere avstander. Paradigmeskiftet ble muliggjort gjennom en omformulering av bestillingen – ingen magi.

Bygg- og anleggsindustrien skiller seg negativt ut med hensyn til produktivitetsutvikling og blir hengende stadig lengre bak andre industrier. Dette er en trend som observeres i mange land. Jeg er overbevist om at dette skyldes måten bestillingene formuleres på. Bygg- og anleggsindustrien låses inne i bestillingen og får ikke vist hva den er god for. Omformuleres bestillingene så vil vi få se mange paradigmeskifter som vil gi mer nytte for skattepengene, samt en bygg- og anleggsindustri som vil ta igjen det tapte produktivitetsgapet.

Det er bare å sette i gang – en må ikke finne opp noe nytt, bare stable klossene på en bedre måte.

Innlegget er skrevet av Håvard O. Skaldebø i Marstrand AS