Skrevet av Morten Engervik
Er du på jakt etter praktiske råd innenfor bruken av de nye kontraktsstandardene NS 8411 og NS 8412? Vi har allerede hatt muligheten til å jobbe med problemstillinger for våre kunder innenfor NS 8411 og NS 8412. I Marstrand arbeider det både advokater og prosjektledere som til daglig gjør sitt ytterste for å gi de beste rådene inn i prosjekter.
Har du en problemstilling du lurer på? Det er gratis og uforpliktende å ta kontakt med oss!
Hvorfor har vi fått NS 8411 og NS 8412?
I juni 2024 kom det to nye kontraktsstandarder for kjøp av byggevarer: NS 8411 og NS 8412.
De erstatter den tidligere kontraktsstandarden NS 8409.
Denne artikkelen vil gi en oversikt over de viktigste endringene og tilby praktiske råd for å sikre en smidig overgang og korrekt anvendelse av de nye standardene.
NS 8411 gjelder standardiserte produkter, ofte omtalt som «hyllevarer.» Eksempler på slike produkter er håndverktøy og driller, standard rør og fittings, vanlige elektriske kabler, skruer og muttere, slanger og batterier, nåler og sprøyter osv.
NS 8412, derimot, omfatter tilvirkningsvarer, som stålprofiler produsert etter spesifikke mål for et bestemt prosjekt, rekkverk med komplekse løsninger, spesialtilpassede ventilasjonskanaler, elektriske skap, karosserideler, maskinerte akslinger, modifiserte flenser eller koblinger osv. Disse varene krever ofte en omfattende prosess for planlegging, design og produksjon, og involverer høy grad av samarbeid mellom oppdragsgiver og leverandør. Det er typisk at slike varer produseres for unike prosjekter med strenge krav til kvalitet, spesifikasjoner og dokumentasjon. Dette innebærer ofte en skreddersydd produksjonsprosess hvor det er avgjørende at kravene til produktet er nøye definert i kontrakten.
NS 8412 skiller mellom to typiske situasjoner:
- Der de spesialtilpassede varene kun skal produseres av selger.
- Der selger både skal produsere og installere de spesialtilpassede varene.
I tilfeller der selger skal både produsere og installere de spesialtilpassede varene, nærmer man seg mer ordinære entrepriserettslige forhold. Dette innebærer ofte utfordringer knyttet til samordning av ulike aktører, logistikk og tidsplanlegging. Vår anbefaling er at dersom prosjektet innebærer en betydelig andel arbeid hvor selger står for både produksjon og montasje, bør man vurdere å benytte en av de etablerte entreprisestandardene, som for eksempel NS 8415 eller 8417. Dette sikrer en mer dekkende regulering av de entrepriserettslige aspektene ved prosjektet.
Innføringen av de to separate standardene er et resultat av behovet for å regulere disse varekategoriene på en tilpasset måte, da hyllevarer og tilvirkningsvarer har svært ulike egenskaper og krav til kontraktsmessig regulering. Mens hyllevarer ofte kan leveres raskt og uten spesielle tilpasninger, krever tilvirkningsvarer mer tid, kompetanse og samhandling mellom partene. Dette stiller høyere krav til kontraktsutformingen og til at partene har et felles forståelsesgrunnlag for hva som skal leveres, og når og hvordan det skal leveres.
Hva er nytt i NS 8411 og NS 8412?
For aktører som vurderer å ta i bruk NS 8411 eller NS 8412, er det enkelte sentrale bestemmelser man bør være spesielt oppmerksomme på. Disse reguleringene kan ha betydelig påvirkning på kontraktsforholdet og bør vurderes nøye i lys av deres spesifikke behov og forutsetninger. I det følgende vil vi kort redegjøre for noen av de viktigste bestemmelsene.
Avtalt anvendelse av standarden
For at NS 8411 eller NS 8412 skal være gjeldende i et kontraktsforhold, må det uttrykkelig henvises til eller vedlegges standarden som en del av avtalen. Dersom intensjonen er at NS 8411 eller NS 8412 skal regulere kontraktsforholdet, anbefales det sterkt å være presis og tydelig i henvisningen til standarden.
Dette kan gjøres gjennom konkrete klausuler i kontrakten som spesifiserer hvilken standard som gjelder og hvilke deler av standarden som eventuelt modifiseres. Dersom standarden ikke vedlegges, er det avgjørende at partene har tilgang til den og er enige om hvilke versjoner og tolkninger som gjelder.
Eksempel på formulering:
«Denne kontrakten reguleres av kontraktsstandarden NS 8411. Standarden er ikke vedlagt.»
En slik tydelig henvisning reduserer risikoen for misforståelser og sikrer en felles forståelse av avtalens rammer og forpliktelser. Samtidig bidrar det til å forhindre uenigheter om hva som skal legges til grunn dersom det oppstår tvister.
Hva skjer uten henvisning?
Manglende eksplisitt henvisning til NS 8411 eller NS 8412 kan føre til usikkerhet rundt hvilke rettigheter og plikter som gjelder for partene. Dette kan øke risikoen for konflikter, ettersom man da må falle tilbake på generelle regler i norsk kjøpsrett, som ikke nødvendigvis vil være like godt tilpasset byggebransjens spesifikke behov. Ved å inkludere standarden direkte i avtalen oppnår man en klar og tydelig regulering som er skreddersydd for bransjen.
Forholdet til kjøpslovens regler
Under den tidligere kontraktsstandarden NS 8409 var kjøpsloven fullt ut gjeldende med mindre annet var avtalt. Med de nye standardene NS 8411 og NS 8412 er situasjonen imidlertid endret. Nå gjelder kjøpsloven kun i den utstrekning det eksplisitt henvises til den i standarden.
Dette innebærer en vesentlig endring for aktører som tidligere har basert seg på kjøpslovens generelle bestemmelser som en del av kontraktsgrunnlaget. Konstruksjonen i de nye standardene reflekterer et tydelig ønske om å standardisere og presisere reguleringen av kontraktsforhold i byggebransjen, der de spesifikke behovene for hver part må kunne innarbeides i kontrakten uten å være avhengig av lovens generelle regler.
Det er derfor avgjørende å vurdere hvilke bestemmelser fra kjøpsloven som er relevante for det aktuelle kontraktsforholdet og sørge for at disse integreres gjennom konkrete henvisninger i avtalen. Eksempelvis kan bestemmelser om leveringstidspunkt, risikoovergang, og mangelsansvar være av stor betydning og bør tilpasses den konkrete situasjonen. Ved å tydeliggjøre partenes rettigheter og plikter gjennom eksplisitte klausuler kan man redusere risikoen for uenigheter og potensielle konflikter.
Videre stiller dette høyere krav til oppdragsgivere og leverandører om å være grundige i kontraktsutformingen. Der det tidligere var mulig å lene seg på kjøpslovens default-regler, må man nå gjennomgå og tilpasse kontrakten slik at den dekker de spesifikke behovene for det enkelte prosjekt. Dette er spesielt viktig i komplekse prosjekter der mangelfull regulering kan føre til betydelige praktiske og økonomiske utfordringer.
Tolkningsregler
Uenighet om tolkningen av avtaler er et hyppig forekommende tvistetema innen entrepriseretten. Dette skyldes ofte at byggeprosjekter er komplekse og involverer mange aktører, som kan ha ulike forventninger og forståelse av kontraktens innhold. For å adressere slike utfordringer inneholder NS 8411 og NS 8412 detaljerte bestemmelser som angir hvordan avtalen skal tolkes. Vi anser dette som en hensiktsmessig og fremtidsrettet løsning, da det fremmer bevissthet, forutsigbarhet og bidrar til oppklaring mellom partene.
Hovedregelen i standardene er at partenes felles forståelse av avtalen skal legges til grunn. Dette reflekterer et prinsipp om at samarbeidet mellom partene skal være basert på gjensidig enighet. Dersom det ikke er mulig å fastslå en slik felles forståelse, skal avtalen tolkes objektivt. En objektiv tolkning innebærer at den naturlige språklige forståelsen av avtalens innhold som hovedregel skal være styrende. Dette skal sikre en rettferdig løsning basert på hvordan en rimelig og nøytral tredjepart ville tolke avtalen.
En særlig viktig bestemmelse i NS 8411 og NS 8412 er regelen om at uklarheter i avtalens tekst vil bli tolket til ulempe for den parten som har utarbeidet dokumentene. Dette prinsippet, ofte kalt «uklarhetsregelen», er ment å oppmuntre til klar og presis formulering i kontrakter. Det legger et betydelig ansvar på den som utarbeider avtalens dokumenter til å sikre at innholdet er tydelig og entydig. Dersom det oppstår tvil om innholdet, kan dette ha betydelige konsekvenser for denne parten.
For aktører i bygge- og anleggsbransjen innebærer dette at det bør legges ned betydelig arbeid i kontraktsutformingen, gjerne med bistand fra juridiske rådgivere, for å redusere risikoen for uklarheter. Videre er det viktig at begge parter i kontraktsforholdet sørger for å gjennomgå og forstå avtalens innhold i sin helhet. Dette bidrar til å redusere muligheten for tvister og fremmer et bedre samarbeid mellom partene.
Tap av rettigheter – preklusjon
Både NS 8411 og NS 8412 etablerer et formelt varslingssystem der varsler, krav og meldinger skal sendes elektronisk. Dette systemet er utformet for å skape en tydelig struktur og forutsigbarhet i kontraktsforholdet, men det innebærer også alvorlige konsekvenser ved manglende varsling. Dersom en part unnlater å varsle innen de fastsatte fristene, kan dette medføre at retten til å gjøre krav gjeldende faller bort, kjent som preklusjon.
Dette innebærer at partene må være oppmerksomme på hvilke handlinger og omstendigheter som krever varsling, samt sikre at varslene sendes i tråd med avtalens krav. Varslingssystemet forutsetter at alle meldinger og krav utformes skriftlig og sendes via elektroniske kommunikasjonsmidler som e-post eller andre avtalte plattformer. I tillegg er det viktig at varsler er tydelige, presise og utvetydige, slik at mottakeren umiddelbart forstår hva kravet gjelder.
Vi anbefaler å være tydelig og strukturert i kommunikasjonen med motparten. Dersom selger for eksempel vil påberope seg en irregulær endring som følge av et pålegg fra kjøper, bør e-posten eller brevet ha en eksplisitt og informativ overskrift, for eksempel: «VARSEL – KRAV OM ENDRING – IRREGULÆR ENDRING». Overskriften bør etterfølges av en konkret beskrivelse av situasjonen, de juridiske grunnlagene for kravet, og eventuelle konsekvenser dersom kravet ikke tas til følge. Dette bidrar til å unngå uklarheter og sikrer at varslet oppfyller kravene i standarden.
Manglende varsling i slike tilfeller vil medføre at selger mister retten til å påberope seg pålegget som en endring. Dette kan få alvorlige økonomiske og praktiske konsekvenser for den parten som varsler. Det er derfor avgjørende å etablere gode rutiner for oppfølging av varslingsplikter i samsvar med NS 8411 og NS 8412.
Hardship – reforhandling av avtalen
Hardship er et juridisk begrep som betegner situasjoner hvor gjennomføringen av en avtale blir uforholdsmessig byrdefull eller krevende for en av partene på grunn av eksepsjonelle og uforutsette omstendigheter som oppstår etter avtaleinngåelsen. Dette konseptet skiller seg fra force majeure ved at det ikke gjør oppfyllelsen av avtalen umulig, men innebærer en vesentlig økning i kostnadene eller byrdene knyttet til gjennomføringen. Det generelle avtalerettslige utgangspunktet er at avtaler skal holdes, uavhengig av konsekvensene for partene. Hardship-reguleringer åpner imidlertid for muligheten til å reforhandle avtalen under gitte vilkår.
For å kunne påberope seg hardship, må visse kriterier være oppfylt:
-
- Det må foreligge force majeure-lignende begivenheter, for eksempel naturkatastrofer, krig eller pandemier.
- Selger kan påberope seg hardship dersom kostnadene ved å oppfylle avtalen har økt «fundamentalt» som følge av disse begivenhetene.
- Kjøper kan påberope seg hardship dersom verdien av selgers ytelse har blitt «fundamentalt» forringet som følge av de samme hendelsene.
Typiske situasjoner som kan føre til hardship:
-
- En kraftig økning i kostnadene for materialer eller tjenester som er nødvendige for å oppfylle avtalen.
- Endringer i lovgivning som medfører vesentlig høyere kostnader eller gjør ytelsen mer kompleks.
- Betydelige valutasvingninger som dramatisk påvirker de økonomiske forutsetningene for avtalen.
Selv om slike situasjoner kan gi grunnlag for hardship, opererer aktører i en markedsøkonomi med flere finansielle instrumenter for å håndtere risiko knyttet til langsiktige forpliktelser, som futures, opsjoner, swaps og forwards. Disse verktøyene kan bidra til å redusere sannsynligheten for at hardship blir aktuelt, men gir ikke en absolutt beskyttelse mot uforutsette hendelser.
Praktisk betydning av hardship-reguleringer
Basert på en vurdering av ordlyden i NS 8411 og NS 8412s hardship-klausuler, skal det svært mye til for at partene kan få medhold i krav om reforhandling av avtalen. Dette indikerer at den praktiske betydningen av slike reguleringer kan være begrenset, men de gir likevel en viktig mulighet til å balansere risiko i eksepsjonelle tilfeller. Det er verdt å merke seg at dette kan gi partene en forhandlingsplattform for å finne pragmatiske løsninger i vanskelige situasjoner.
I praksis vil suksessfulle krav om hardship avhenge av en rekke faktorer, inkludert omstendighetenes alvor, partenes kontraktsfestede forpliktelser og dokumentasjonen som underbygger kravet. For aktører som vurderer å påberope seg hardship, er det sentralt å innhente juridisk rådgivning og grundig evaluere situasjonen for å sikre at kravet har et solid grunnlag.
