Skrevet av Live Wilhelmsen Lindholm
Hva er normalisering?
«Normalisering» brukes som en betegnelse på en oppjustering av et tilbuds poengscore på et tildelingskriterium. Om en normaliserer et kritere i en tilbudskonkurranse, vil det si at de som leverer best tilbud på dette kritere, vil få full uttelling, uavhengig av hvor «bra» tilbudet er. Dette er vanlig ved evalueringen av pris, men blir også brukt ved evalueringen av kvalitative kriterier som oppgaveforståelse, kompetanse o.l.
Dersom det gis 10 poeng på priskriteriet, mens tilbyderen med best tilbud på kvalitet ikke oppnår full score, kan det hevdes at vektingen mellom tildelingskriteriene forskyves.
Eksempelvis
I en tenkt konkurranse hvor pris og kvalitet vekter 50 % vil tilbyderen med best pris få 5 poeng. Tilbyderen med best kvalitet vil få en lavere score, selv om han har levert det beste tilbudet på kvalitet. Best pris veier dermed mer enn best kvalitet på tross av at vekten skulle være 50/50. Argumentet for å normalisere poengscoren er at dette vil gjenopprette denne skjevheten.
Ved normalisering av poengscoren på kvalitative tildelingskriterier gis det ofte først en poengscore som gjenspeiler oppdragsgivers vurdering av tilbudt kvalitet. Etter at alle tilbudene er evaluert, oppjusteres poengscoren på det kvalitative kriteriet til full score (typisk 10 poeng).
De øvrige tilbudene oppjusteres også, og det er flere måter å gjøre det på. En vanlig metode, den forholdsmessige oppjusteringen, innebærer at samtlige tilbud multipliseres med den faktoren som gir det beste tilbudet full uttelling. En normalisering medfører at poengdifferansen mellom tilbudene øker sammenlignet med «opprinnelig» poenggivning.
Motargumentet
Motargumentet mot normalisering har derfor vært at dette kan gi et uhensiktsmessig utslag, særlig i konkurranser hvor tilbudte kvalitet er lav hos alle tilbydere. Da kan det bli mange kvalitetspoeng å fordele på et lite kvalitetsintervall. Det kan føre til at poengdifferansene blir for store, noe som igjen kan medføre at små kvalitetsforskjeller får uforholdsmessig stor betydning i den samlede bedømmelsen av tildelingskriteriene.
Klagenemdas avgjørelse 2021/1000
I sak 2021/1000, tok klagenemnda – i stornemnd – stilling til om oppdragsgivere på generelt grunnlag har plikt til å normalisere poengscoren på tildelingskriteriene. I saken fikk tilbudet med lavest pris maksimal uttelling, ti poeng. Det ble imidlertid ikke gitt maksimal uttelling til tilbudet med best prosjektorganisasjon og kompetanse. Klager mente at det beste tilbudet i konkurransen måtte få 10 poeng også på det kvalitative tildelingskriteriet, for å ivareta tildelingskriterienes vekt.
Klagenemnda konkluderte med at det ikke kunne oppstilles en plikt til å normalisere poengscoren på det aktuelle tildelingskriteriet for å ivareta tildelingskriterienes vekt i den konkrete konkurransen.
Vår oppfatning
Etter vår oppfatning kan normalisering av poengscoren på kvalitative kriterier være hensiktsmessig i enkelte konkurranser, f.eks. hvor de kvalitative kriteriene er inndelt i mange underkriterier med separat poenggivning.
I andre konkurranser vil en slik normalisering tvert imot kunne gi uønskede og uriktige utslag, særlig i tilfeller hvor det kvalitativt beste tilbudet har relativt lav kvalitet. Oppdragsgiver bør derfor være forsiktig med å slavisk følge en bestemt metode og heller fastsette de evalueringsmetoder som etter en konkret vurdering fremstår som hensiktsmessig i den konkrete anskaffelsen.
